OM FFFS
	VEDTEKTER
	AKTUELT
	PRESSE/MEDIA
	DRÅPEN
	KONTIGENTSATSER
	MEDLEMSFORDELER
	INNMELDING
	AVTALEGIRO
	T-SKJORTER
	DISKUSJONSFORUM
	SI DIN MENING
	LES ANDRES MENING
	KONTAKT OSS
	AVTALER
Nyheter
Dykkersaken
Fortsatt uverdige arbeidsforhold for dykkere Dykkernes kamp mot staten: En kamp som kan vinnes Vennegjeng vitner i retten Han var der! Løper fra eget ansvar Myndighetene lytter ikke Mr. NOPEF likte seg dårlig Vil vise bredde i overgrep Dykkersaken på Aljazeera Mannen på trappa Dramatiske forklaringer Oljedirektoratet / Petroleumstilsynet: Mangler kontroll på dødsulykker Regjeringsadvokaten: Tar ikke ansvar for dykkerne 1 + 1 + 1 + 1 = 2 Havet gir og havet tar - Vi ofret hus og hjem for saken 40 år skuslet bort Staten visste alt Dumskap og dramatiske konsekvenser Lovbrud på lovbrudd Staten brøt torturparagrafen En dykkerskjebne Den smålige stat Gjør det rette Visste mye – gjorde ingenting Kan ikke regne Les mer på dykkersaken.no - hvor du også kan høre lydopptak fra retten.

Copyright © FFFS
Design © Euro Media

Oljedirektoratet/Petroleumstilsynet:
Mangler kontroll på dødsulykker

Det er dessverre ikke ”bare” i forbindelse med trykkfallssyke og nesten ulukker, ulykker/hendelser arbeidet til offentlige kontroll organer er særdeles mangelfull. De har heller ikke kontroll over dødsulykker i forbindelse dykking på norsk sokkel. Det har de aldri hatt.

Av Knut Ørjasæter

Igjen reiser spørsmålet seg om hvordan en skal kunne lære og bedre tilstandene i dykkerindustrien når kontrollapparatet fullstendig mangler kontroll på viktige hendelser. Offisielle oversikter over fatale ulykker eller dødsulykker i forbindelse med dykking er beviselig ikke korrekt. Flere fatale ulykker mangler. Hvor stor feilen er, og om næringen og norske myndigheter noen gang kommer frem til et troverdig tall er et åpent spørsmål. Videre er også de granskningene som har vært gjennomført etter dødsulykker svært mangelfulle.

Her vil vi trekke frem noen eksempler på uoverensstemmelser mellom barberte offentlige norske tall og tall fra andre kilder.

Tall til forvirring
Eksempelvis står det ett sted i offentlige papirer at det var 5 dykkere som var forulykket på norsk sokkel i perioden 1964 til 1974 . I et annet brev fra Arbeidstilsynet er det oppgitt at det er 8 dykkere som er omkommet per oktober 1975, selv om det bare er registret to døde etter det første brevet. Granskningskommisjonen til Lossius har registret 7 forulykkede dykkere i perioden 1964 til 1974 og to i 1975 .

I et internt notat i Arbeidstilsynet står det:

1972: Ingen dødsulykker. 3 alvorlige arbeidsuhell hvor to mann fikk revet av 3 fingre under arbeidsoperasjoner og et lårbensbrudd etter fall fra boretårn og ned på boredekk. Disse tre ulykkene skjedde på tre forskjellige boreplattformer.
1973: Ingen dødsulykker Per 1/10 Ingen alvorlige arbeidsulykker.

Lossius-kommisjonen skriver at den stiller seg tvilende til at dette gir en riktig beskrivelse til omfanget av skader for de to årene.

I brev til en dansk kaptein, Otto Rasmussen, skriver den amerikanske professoren Peter B. Bennett at minst 11 dykkere døde i Nordsjøen bare i 1974, men at tallet trolig er høyere siden selskapene er svært negative til å offentliggjøre dødsfall på grunn av negativ omtale .

I brev fra dr. med. Carl Wilhelm Sem-Jacobsen til Kommunal og arbeidsdepartementet fra november 1976, referer han til alvorlige forhold som ”over 30 dødsfall og over 180 tilfeller hvor dykkere har besvimt”.

Dette er tall som heller ikke samsvarer med tall til Lossius-kommisjonen som ”bare” hadde registrert 9 norske og 15 engelske dødsulykker i samme tidsrom.

I et annet notat fra 1978 skriver den samme Sem-Jacobsen at det har vært 35 dykkerdødsfall på norsk og britisk sokkel i seksårsperioden fra 1972 til og med 1977.

Granskningskommisjonen til Lossius har ”bare” registret 32 dødsfall. I det tyske bedriftsorganet ”Gasette” for Ruhrgas sto det skrevet i oktoberutgaven i 1974 at 21 dykkere fant døden i bølgene i 1973. Lossius-kommisjonen har kun registret to dødsfall i hele Nordsjøen det året, ingen på norsk sektor - begge på britisk sektor. I et prosjektforslag fra Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd (NAVF) av august 1983 kommer det frem at 47 dykkere har omkommet i Nordsjøen i perioden fra 1971 til 1982, hvorav 8 har omkommet på norsk sokkel. Tilsvarende tall fra granskningen til Lossius er henholdsvis 43 og 9.

I boken ”Det brutale Oljeeventyret” av Bjørn Nilsen og Bernt Eggen fra 1979 har forfatterne sammenliknet en rekke tall de selv har funnet med tall fra ulike offisielle lister. De så på totale tall i forbindelse med petroleumsvirksomheten i Nordsjøen, ikke bare dykkernes situasjon. For eksempel fant de to ut at Arbeidstilsynet i perioden 1967 til 1977 offisielt hadde kjennskap til 19 dødsulykker på faste installasjoner. I følge Arbeidstilsynet var dette alle meldte ulykker med dødelig utfall på faste anlegg i perioden.

Gjennom egne undersøkelser fant imidlertid Nilsen og Eggen ut at dødstallet var nesten 3 ganger så høyt. Det mangler minst 36 dødsfall i norsk sektor i oppgavene til Arbeidstilsynet. Sagt på en annen måte: Arbeidstilsynet registrerte bare mellom 30 og 40 prosent av faktiske dødsfall.

Eggen og Nilsen finner dessuten store uoverensstemmelser mellom tall fra ulike offentlige etater. Ingen av tallene fra Rikstrygdeverket, politiet, Arbeidstilsynet, Sjøfartsdirektoratet eller Oljedirektoratet samsvarer. Det gjør heller ikke tall fra selskapene som er involvert i oljevirksomheten.

Oljedirektoratet overtok ansvaret for registrering av arbeidsulykker på faste anlegg på norsk sokkel fra 1. januar 1977. I årsberetningen fra Oljedirektoratet for 1977 står det at to dødsulykker skjedde på faste anlegg. Nilsen og Eggen har registret at minst 20 mennesker ble drept på norsk sektor i 1977, likevel er bare to av dem med i Oljedirektoratets statistikk.

23. november 1978 testet Nilsen og Eggen registeret til Direktoratet for sjømenn. Direktoratet satt med ansvaret for å registrere dødsfall på alle flyttbare installasjoner og fartøy i norsk sektor. De to leverte en liste med navn på 11 personer som hadde mistet livet i norsk sektor. Hver ulykke hadde navn og dato for hendelsen oppført. Sjøfartsdirektoratet hadde ingen registrerte dødsfall i samme tidsrom!

Rapporteringsjuks er en viktig årsak til alt tallrotet. Offisielle tall er gjennomgående lavere enn faktiske tall. Trusler, spesielt trusler om å miste jobben, er og har vært brukt i utstrakt grad for å hindre at uhell og skader rapporteres. Uten åpenhet er det heller ikke mulig å lære av de feil som blir begått.

Baserte seg på offisielle tall
Lossius–kommisjonen var ikke selv aktive og søkte etter eller etterkontrollerte dødsfall og ulykker. De baserte seg på tall fra fem ulike kilder, som igjen hovedsakelig baserte seg på samme offentlige kilde. Lossius-kommisjonen har så vurdert tallene opp mot hverandre for å finne sammenfall. Lossius-kommisjonen kommer til at det har vært 17 dødsfall med dykkere på norsk sokkel fra 1967 frem til 1990.

Opplysninger fra Bjørn Nilsens og Bernt Eggens undersøkelser var ikke blant kildene Lossius-kommisjonen brukte.

I januar 1979 kunne NRKs serie ”Arbeidsplass Nordsjøen” dokumentere at det frem til da hadde vært 102 dødsfall i tilknytning til petroleumsvirksomhet på norsk sokkel.

Dykkerne selv har en rekke ganger prøvd å få frem faktiske dødstall over forulykkede dykkere. De har egne lister som de selv vet er mangelfulle.

- Vi har flere ganger bedt norske myndigheter om støtte til å kunne finne mer ut om våre overlevende og avdøde kolleger, sier Rolf Guttorm Engebretsen. - Hver gang vi har spurt, har vi fått avslag. Vi får ikke en gang tilgang til arkivmaterialet.

Et regneeksempel
Dødstall fra ulykker er alene nok til å klassifisere det som har skjedd med dykkerne som historiens største arbeidslivsskandale. Det gjelder uavhengig av om en bruker de barberte tallene til Lossius-kommisjonen og Oljedirektoratet/Petroleumstilsynet. Eller om en velger å bruke de mer sannsynlige og høyere tallene til Nilsen og Eggen, eller tall fra dykkerne selv. Uansett er det ingen annen yrkesgruppe som har samme dødelighetsrater.

Lossius-kommisjonen regner med nær 20 dødsfall i ulykker på jobb av 350 dykkere frem til 1990. Det betyr at vel fem prosent av dykkerne er døde i arbeidsulykker i løpet av 25 år. Døde etter selvmord kommer i tillegg.

La oss gjøre et tankeeksperiment for å se hva det betyr i relasjon til samlet antall sysselsatte i norsk oljeindustri: I dag er det totalt vel 90.000 sysselsatte i næringen. Gjør en det enkelt kan en regne med at det har vært 100.000 personer sysselsatt i oljeindustrien i løpet av de siste 25 årene. Tallet er trolig vesentlig høyere. Det betyr at 5000 ville vært døde i arbeidsulykker i perioden dersom de hadde samme ulykkesrate som dykkerne. Det er 200 døde i arbeidsulykker i året, og mer enn én som forulykker annenhver dag.

Dødstall på dette nivået ved arbeidsulykker i oljeindustrien, ville aldri blitt akseptert i Norge. Tallene er høyere enn tap av soldater i rig.

Dykkerne er få. Faktiske tall blir forholdsvis ”lave”, og deres situasjon synes ikke like godt. Bruker en tallene til dykkerne selv eller tallene til Nilsen og Eggen, vil de gi mer enn en dødsulykke om dagen. I tillegg ville en fått ett selvmord annenhver dag.

Dagens Næringsliv skrev følgende som er betegnende for sikkerhetsstandarden akseptert på norsk sokkel 27. mars 2000;

Helt fra prøveboringene startet i Nordsjøen på 1960-tallet, har det vært et uttalt politisk mål at sikkerheten på norsk sektor skulle være den beste i verden. Måten man valgte for å oppnå det, var å etablere en statlig myndighet til å utferdige forskriftene som skulle gi oppskriften til den beste sikkerhetsstandarden. I og med at Norge hadde liten erfaring med oljeutvinning til havs, ble de forskriftene stort sett en kopi av britiske forskrifter.
Først med Bravo-utblåsningen i 1977, som ble håndtert av den nye miljøvernministeren Gro Harlem Brundtland, kom vendepunktet som gjorde at man år senere kunne titulere seg som bortimot verdensmestere, dersom man unnlot å ta med dykkerne.